Her er et lite reisebrev fra Speiderhytteturen, i håp om at kanskje flere ledere vil være med neste år.
For de som ikke vet hva speiderhytteturen er så er det altså en tur gjennom Østmarka i Oslo for å besøke speiderhytter som ligger der. På hver hytte kan man få kaffe, kakao, eller vann og på noen steder vaffel, sveler eller pølser. Det er bål og masse hyggelige speidere, både på tur og som vertskap på hyttene. Turen varer fra lørdag til søndag. I år var 4. året de arrangerte turen.
De to «godt trente» lederene Øystein og Kenneth synes det var på tide å gå denne turen.
Glade gutter som ikke viste hva som de bega seg ut på
Vi startet med å parkere bil 1 på Bysetermosen, der vi skulle avslutte på søndag. Så kjørte vi til startstedet ved Grønnmo og parkerte bil 2 der. Vi hadde som mål å nå alle 15 hyttene i Østmarka (det er en hytte i Lillomarka som er med i år, men den får bli neste år).
De første 3 hyttene gikk unna og stiene var bra. Oterstua, Tårnet og Sølvstua. Litt nostalgi på Sølvstua for Kenneth siden dette var hans barndoms speiderhytte.
K viser stolt frem bildet som henger inne på Sølvstua, fra da han var ung speider. Her på tur over Grønnlandsisen sammen med Torstein og Roger
Ø er ikke helt fornøyd; de hadde ikke fått merker enda. K er bare glad for at vi fant fram.
Neste hytte var Torsmosen. Hit var det litt tøffere terreng og noe uoversiktlig med mye stier på kryss og tvers. Etter iherdig kartlesing kom vi fram til slutt. Skuffelsen var stort for to merkejegere da hytten ikke hadde fått merker enda
Videre på flotte (og godt markerte) stier gikk turen til hytta Blåhaug. Her hadde de merker og humøret var på topp igjen. Blåhaug er å regne som HQ for turen, så her møtte vi på mange glade speidere fra både forbundskontor og speiderstyret. Nå var det på tide med lunsj, så den ble inntatt her.
Formen var på topp da vi satte beina mot neste hytte. Nå var det stort sett fine stier/grusvei. Trestjernerskoia lå fint inntil grusveien. Her traff vi på kjente fjes også fra Askim som jaktet hytter og merker de også (Marianne, Marie, Marthe og Victor). Etter litt prat med de var det på tide å komme seg videre til neste hytte, som var den siste for dagen og den lengste avstanden å gå.
Flere Askimspeidere + en som eide hytta (han sa det var greit å legge ut bilde av han)
IT IS SOOOO FLUFFFY!
Nå begynte beina å kjenne sekken litt for godt. Men vi skulle nå neste hytte som var Pølsebua. Der skulle vi henge opp køyene, spise middag og sove. Denne etappen var nok den hardeste og selv med en stopp hos noen særdeles fluffy høner gikk det hardt utover lår, ankler og bein.
Vi snakket med lokale kjentfolk som fortalte om gul merking den siste delen av stien til hytta. Stien var ikke der den var tegnet på kartet og merkingen var mer oker enn gul. Det som er greit er jo at det ikke finnes andre ting med den fargen i skogen en høstkveld.
Det å ta av seg sekken da vi kom fra til Pølsebua var vel noe av det bedre den kvelden. Her fikk vi spist middag/kvelds og hengt opp køyer. Det ble tid til litt historier rundt bålet med speidere som bodde på hytta, før kallet fra hengekøya ble for stort.
Her ok utsikt fra køya til K
Neste morgen ble frokosten spist og gleden var stor da vi kunne låne kano og padle til de to neste hyttene. Vi la ut på blikkstille vann og det var en magisk til i kano mot hytta Totemkoia.
Ø er bare LITT glad for å sitte i kano igjen
Herfra padlet vi til neste hytte som var Speiderbo, det var en demining i veien så vi måtte gå litt igjen, vi lot bagasjen og kanoen ligge igjen. Heldigvis lå det nye kanoer til utlån ikke langt unna og ikke minst på riktig side av demingen. På Speiderbo var også merkene fraværende men med kano i bakhånd gikk ikke dette nevneverdig utover humøret. Så var det på tide å forlate kanoene og ta beina fatt igjen.
Nå var vi ikke langt unna parkeringen på Bysetermåsan der bil 1 stod. Så sekkene fikk igjen lov til å hvile i bilen mens vi tok fått på neste hytte som var Arnebo. På Arnebo var de tomme for merker fordi de hadde hatt så mange besøk. Like ved ligger hytta Bysetermåsan som også var tomme for merker.
Det var ikke lett for to merkejegere å gå tomhendt til bilen men vi klarte det uten noe særlig utbrudd, vi begynte heller å legge planer om hvordan vi skal få tak i merkene neste år.
De fire neste hyttene lå slik til at vi måtte kjøre til en ny parkering. Her var det noen få km å gå uten sekk og jubelen var høy siden de alle hadde merker. Dette var hyttene Hallvardbo, Sterkerud, Kløverrabben og Roland. Nok en gang ble det nostalgi i bildet da Hallvardbo var en hytte fra Øysteins speiderbarndom.
Nest siste hytte, bare litt slitne nå
Selv om beina var slitne og noen merker kommer senere var dette en flott tur som kan anbefales på det sterkeste. Østmarka har alt fra grusveier til krevende terreng og kanoturer på blikkstille vann som gjør godt for både hode og bein. Det var også veldig gøy å se alle de fine speiderehyttene som ligger gjemt i Østmarka, vi skal ikke se bort i fra at det blir flere turer dit selv utenom speiderhytteturen.
30 km med sekk, 4 km uten sekk, 5 km i kano og 15 hytter nådd. Noe vi to «topptrente» ledere er stolte av å ha greid.
Øystein og Kenneth
Det manglet merker på 4 av hyttene.
